Lenge før Vestens leger utviklet avanserte metoder for plastisk kirurgi, hadde man i andre deler av verden gått i gang med å endre kroppens fysiske utseende, og det på radikalt vis. En av de mest kjente, vedvarende, og ikke minst groteske måter å endre kroppens utseende på, er den kinesiske fotbindingen.
Det hele skal ha startet under Sung-dynastiet, for rundt ett tusen år siden. En svært vakker konkubine ved hoffet skal ha danset med bundne føtter. Aristokratiet ble så slått av hennes yndige, grasiøse utseende og bevegelser at de ønsket å overføre det til alle kvinner, og dermed var trenden satt.
Målet var bittesmå føtter, kalt gyllen lotus-føtter eller liljeføtter, fordi de skulle se ut som en vakker blomst. Behandlingen for å oppnå dette var imidlertid ikke særlig vakker, og den startet tidlig, gjerne helt ned i treårsalderen.
Først ble jentas føtter vasket i varmt vann og massert. Alle tærne unntatt stortåen ble brukket bakover, slik at de lå helt under fotbladet. Samtidig ble hælen og tærne presset hardt mot hverandre, slik at foten brakk under fotbladet. Deretter ble hele foten surret tett med bandasjer, som så ble strammet daglig under hele oppveksten for å oppnå den ønskelige krympingen av fotbladet. Resultatet ble en forkrøplet fot som målte så lite som mellom syv og ti centimeter. Det hendte også at tær etter hvert rett og slett falt av etter år uten blodtilførsel.
Fotbinding var naturlig nok et fenomen for mer bemidlede familier, da den gjorde kvinnen til krøpling for livet. De bittesmå, deformerte føttene var ekstremt vonde å bevege seg på, noe som førte til at kvinnene måtte støttes for å kunne gå. Hvert skritt var ekstremt smertefullt, hvilket resulterte i en egenartet svingende gange med små, små skritt. Denne gangen, som kom av smertene og det skjønnhetspåførte handikappet, ble ansett som svært grasiøs og erotisk, og gjorde at kvinnen ble oppfattet som skjør og tander, noe man anså som et vakkert trekk i en kvinne. Samtidig hadde gyllen lotus-føttene den åpenbare fordel at kvinnen ikke ville finne på å vandre rundt i verden på egen hånd, rett og slett fordi hun ikke var i stand til det. Å få en jente med "store, stygge" (les: normale) føtter godt giftet skal så å si ha vært umulig under det verste fotbindingshysteriet.
Og i motsetning til den dansende konkubinen som gav opphav til skikken, kunne de fleste kvinner med lotus-føtter ikke danse i det hele tatt, nettopp på grunn av de "vakre" føttene.
Fotbinding ble forbudt ved lov i 1911, men skal i enkelte, mer avsidesliggende områder av Kina ha vedvart helt frem til etter andre verdenskrig. I 1997 ble det foretatt en undersøkelse av fenomenet i Beijing som viste at i aldersgruppen eldre enn åtti år hadde hele 38 prosent deformerte føtter etter fotbinding. Fenomenet har med andre ord vært svært omfattende. I 1998 ble den siste fabrikken som produserte sko for gyllen lotus-føtter nedlagt. Skoene var ikke engang mulig å bruke på babyer.